Det ringte på døren. Espen ventet utenfor. Jeg hadde invitert han på middag. Vi hadde ikke truffet hverandre – og jeg hadde bevisst ikke vært inne på Strava for å bli misunnelig på alle turene hans – siden første junior kom. Det var med andre ord mye å ta igjen. Men før vi fikk utvekslet et hei, var det én ting jeg umiddelbart la merke til. På toppen av hodet bar han capsen fra fjordårets Stranda Fjord Trail Race. Da bestemte jeg meg. Neste år SKAL vi til Stranda.
Å få barn er en gave. Udiskutabelt. Samtidig står det ikke noe i kontrakten om hvor krevende den første perioden kan være. Førstemann hadde en del utfordringer og da nummer to kom var det rimelig mørkt hjemme. Tanken på «å hente overskudd» ved å få noen fine ad-hoc turer i skogen var aldri tilstede. I denne perioden handlet det kun om å overleve.
En septembermorgen på T-banen på vei til jobb innså jeg at det hadde gått hele tre! år og enda en junior siden Espen med capsen hadde vært på besøk – og seks år siden sist jeg deltok.
Noe måtte skje. Jeg gikk all in – og booket deltagelse til SFTR24 48K.
VEIEN TIL MÅL (Stranda Fjord Trail Race)
SEPTEMBER-OKTOBER
Jeg elsker å løpe. Spesielt i skogen eller på fjellet, i ulendt og krevende terreng. Distansen er ikke i fokus, men å være ute lenge nok til at «naturen har gitt inntrykk» er meget viktig. Det er nettopp dette jeg vet at Stranda Fjord Trail Race gir meg og som er motivasjonen min for å stille til start. Men nå hadde jeg vært borte fra gamet en god stund og veien over dørstokkmila er tøff. Fra jeg trykket bestill til jeg faktisk var ute med skoene på gikk det et par uker.
Utfordringen er ikke det å komme i gang, men å opprettholde treningen over tid, og gjøre det til en rutine i hverdagen. Jeg elsker å planlegge – gjennomføringen kan det dog til tider skorte på. Det må være realistisk. En kommende permisjonsperiode var en gylden mulighet til å starte bra, samtidig var det nødvendig for meg å komme i gang før denne startet, nettopp for å bevise overfor meg selv at jeg klarte å gjennomføre – ikke utsette og igjen tape dyrbar treningstid.
Tiden hadde gått siden sist jeg var i treningsmodus og jeg hadde naturlig nok tilegnet meg noen dårlige vaner, deriblant å ta kollektivt til jobb. Ved, i første omgang, å bytte ut enkelte dager med løping, kunne jeg etter hvert, om vellykket, øke antallet osv. Første delmål var en rutine om å gjennomføre to økter i uken før permisjon og fortsette når permisjonen startet.
DELMÅL 1 – RESULTATET
I starten av oktober hadde jeg kommet i gang for fullt. Kneika før permisjon var utfordrende, samtidig hadde jeg klart å få et snitt på to sone 2-økter i denne perioden; til tross for krevende dager på hjemmebane, etter jobb. Jeg begynte allerede nå å kjenne på samvittigheten dersom en økt glapp og selv om psyken til tider jobbet i mot meg med «sliten-og-trøtt-syndromet» visste jeg at det alltid ventet en deilig følelse å komme hjem etter endt økt.
Veien videre
Utfordringen for min del har alltid vært kontinuitet, og det er nettopp etter startfasen som jeg nå befinner meg i at dette vil bli krevende. Mitt neste delmål blir å legge til ytterligere én økt, langøkt, i uka, og samtidig ha fullt fokus på kontinuitet.
Har du noen tips til fine langturer i Oslo-området blir jeg glad for å høre om dette i kommentarfeltet under. Turen fra Nittedal over Barlindåsen er en av mine favoritter – vi sees på stien!