Høstturen til Selnes gikk overhodet ikke som planlagt. Ønsket om maksimalt med oppsøkende klatring ble byttet ut med frem til nå ukjente begivenheter. Vi har børstet støv av den gamle harddisken og presenterer nye bevis på hva som egentlig hendte.
En oktobermorgen i 2012. Ingvild, Espen og Alexander skal på klatreekspedisjon i ekte joikaånd. Espens Renault er som alltid pakket til randen. Planen er klatring ved Selnes. En oase i utløpet av Trondheimsfjorden som for oss daværende studenter fremstod som et eksotisk klatremekka. Alt av utstyr er med; bilen er nemlig av typen stasjonsvogn så her finnes ingen begrensninger.
Etter en båttur over fjorden blir det resterende tomrommet i bilen fylt med lokalt innkjøpt ved. Oktobernettene kan være kalde, og selv om enkelte har med seg pose for å klare 42 kalde, hersker det ingen tvil om at dette er helt nødvendig.
Bevis 1 – Champagnefarget fransk stasjonsvogn
Mørket har for lengst kommet når turfølget svinger inn på parkeringsplassen ved Selnes. Baggasjen blir lastet av og innmarsjen går greit takket være medbrakte batterilykter som kan festes på hodet. Stien opp er ujevn og bratt, men dette er ikke noe problem for Espen og Alexander, da veden blir båret av den eneste jenta i gruppen, Ingvild. Etter cirka tyve minutters gange, halvveis oppe i lia, stopper Alexander plutselig opp:
–Jeg gidder ikke dette her lenger. Her er en fin flate, la oss slå leir her.
Ingvild har fortsatt ikke kommet frem til de to andre, men Espen svarer for henne også:
-Vi slår leir her.
Bevis 2 – Ankomst parkeringsplass, bagasjen gjøres klar
Ingvild er omsider i ferd med å nærme seg de andre to når hun i periferien av lyset til hodelykten skimter Espen pakke ut våpenlignende gjenstander av en sort søppelsekk. Plutselig blir det helt mørkt der borte. Foruten Ingvilds egen pust er det helt stille rundt henne.
Men med ett blir hun omgitt av et inferno av lys. Haloen fra fem digre Biltema-fakler skjærer i øyene og blender henne helt.
–Ka de gååår i?? skriker Ingvild febrilsk på bergensk.
En mørk skikkelse står foran henne med en lapp i hånden.
–Her, ta en kikk på denne – det er kveldens meny, sier Alexander.
Bevis 3 – Menyen
Her stopper klatreturen. Sekker fylt til randen med kamkiler, nøtter og tau forblir urørt, mens det i de påfølgende nattetimer fortæres et måltid en Michelin-restaurant verdig (red.anm). Hva som altså senere skjer beskrives best med de resterende bildebevisene:
Nephrops Norwegicus med en Moet Chandon´11
Magret de Canard på stormkjøkken
Galett med skogens frukter og arabisk sjokolade
Dagen derpå
Sjøutsikt fra posen
Av frykt for represalier har artikkelforfatteren anonymisert dagen-derpå-ansiktene til deler av turfølget
Joikas i nærheten som faktisk fikk klatret
