Abstinensene etter mangel på ekte is hadde blitt ytterligere forsterket av en avlyst nyttårstur. Det hjalp heller ikke på at joikaer konstant fóret sine instagram-kontoer med supre shots av stupbratte, iskledde vegger. Noe måtte gjøres, og altfor tidlig lørdag morgen kittet vi opp og satte kursen mot Norges isklatremekka, Rjukan.
Hans Edward på vei inn til Lower Gorge.
Ja, for bortsett fra solspeilet og Tungtvannsaksjonen er visstnok isklatring noe som trekker folk til dette området. Ingen av oss hadde vært på Rjukan før så da var det sannelig på tide.
Vi reiste fra hovedstaden tidlig nok til å kunne rekke soloppgangen på Rjukan to og en halv time i bil senere. Etter litt matinnkjøp og en energidrikk til frokost var planen å få varmet opp med litt behagelig WI3-klatring. Valget falt derfor på området Lower Gorge. I føreren er dette området beskrevet som:
Det passet oss perfekt. Hans Edward var den av oss som sist hadde vært i kontakt med øksene – jeg hadde ikke rørt nomicsene siden forrige tur til Oppdal, for over ett år siden.
Isen var ikke av den beste sorten og i tillegg var de mindre bratte rutene dekket av snø, men klatring skulle det bli. Hans ledet LP-plata, WI3, og lagde standplass halveis i veggen slik at vi kunne overføre litt erfaringer med tanke på raskt bytte på lengre ruter. Jeg fortsatte opp til 3/4 av ruten – da tok isen slutt.
Var dette alt? Vårt første møte med isklatremekkaet hadde såvidt ikke gitt oss dårligere klatring enn våt april-is på Støren. En pakke med trøstepølser ble inntatt i veikanten mens vi klekket ut en plan.
Alexander fyrer opp noen trøstepølser i veikanten.
Vi valgte å dra videre oppover dalen, mot Vemork. Heller ikke her var forholdene optimale, og etter litt om og men endte vi opp med å stole på en amerikaner som sendte oss videre mot Krokan.
På vei inn mot Lucky Lisa.
Krokan viste seg å være det riktige stedet. Ikke bare for oss, men også for et tyvetalls andre klatrere. Ferdig brøytet autostrada førte oss innover mot Lucky Lisa. Vi kom i prat med et danskt par som akkurat hadde klatret Fyrstikka (WI5) og Jomfrua (WI4), og besluttet å gi sistnevnte et forsøk. Jeg hadde aldri ledet WI4 før, så litt oppsyking måtte til før vi startet. Klatringen gikk bedre enn forventet og vi toppet ut i det solen gikk ned – den tidligere frustrasjonen var glemt.
Alexander på vei opp Jomfrua (WI4).
Man kan si det var en lang tur for lite klatring, men den ga oss et overblikk over hva som finnes av muligheter for isklatring i dette området for senere anledninger, og ikke minst en pers på is. En normal sesong på Rjukan byr i følge føreren på over 150 forskjellige fosser – vi for vår del fikk kanskje sett knappe ti prosent av dette. Det er med andre ord helt sikkert at vi vil komme tilbake til Rjukan, da muligens med et enda bedre is-repertoar innabords.
Det så ut som en fin tur gutter. Regner med det blir mer istid neste sesong. Keep up the good work!
Det var en fin tur ja. Bare synd det ikke ble enda mer klatring – men vi er garantert tilbake neste år!