Etter å ha hatt ustabilt vær altfor lenge, ble det endelig et ordentlig værvindu i Trøndelag. Om dette skyltes en nærliggende bursdag eller kun flaks vites ikke, men planen var ihvertfall klar: pakke sekk og komme seg vekk.
Flere folk i veggen, men kun én ropte «Achtung» da han fallt..
Etter en middels lang kjøretur nord-vestover fra Rita Otterviks by endte vi opp ved noen fantastiske klipper like i nærheten av Trondheimsfjorden, bedre kjent som Agdenes. Vi hadde ikke klart å få karret til oss den nyeste klatreføreren, men vi regnet med at de naturlige rutene ikke hadde forandret seg så mye siden den gamle NTNUI-føreren ble trykket.
Alexander gleder seg.
Espen i farta.
Etter litt om og men startet vi til slutt klatringen, hvor Alexander ledet. Vi er fortsatt ikke helt sikre på hvilken rute vi klatret; det var rundt tre ruter som startet på nesten samme sted – alle på 4-tallet – så den var ihvertfall ikke noe vanskeligere enn det.
På den tredje taulengden ble vi hindret av en litt spartansk utrustning. Med tilsammen fire kamkiler (C4 i størrelsene 1, 2 og 3, hvor #2 og #3 allerede var i standplassen under) og et knippe DMM wallnuts, så vi oss nødt til å finne en annen vei videre oppover. Problemet hadde nok blitt løst med et par C3’ere eller eventuelt et par Aliens. På vår høyre side hadde vi hatt en boltet rute tyve meter unna, men det var helt uaktuelt å benytte seg av denne, så vår løsning ble å traversere mot venstre i håp om og finne en mer passende vei (for racket vårt) oppover.
Passende vei fant vi, og etter en standplass bestående av kun passive sikringer, ble kamkilene igjen tilgjengelige og veien videre oppover litt enklere, og etter å ha satt en litt for tidlig siste standplass, gikk vi de siste meterne opp til toppen på løpende.
Alt i alt en meget flott tur, men kanskje litt for lett klatring – vi storkoste oss uansett i nydelig og sjeldent trondhjæmsvær.
Lunsj i veggen, litt traversering og noe venting senere så kom vi oss til slutt opp til toppen.