Selv etter å ha vært student i Trondheim i flere år og til og med hatt hytte i Gudbrandsdalen, har aldri Snøhetta blitt besteget. Denne helgen skulle den etterlengtede turen forhåpentligvis bli noe av.
Morgenen etter, og det hadde kommet et snøfall i løpet av natten.
Vi dro samlet fra Trondheim, og etter om lag to timer og tredve minutter, inkludert innkjøp av et 1:100.000! kart og en dobbel kebab ankom vi Hjerkinn. Bilen ble parkert litt ovenfor Hjerkinn, rett ved den første bommen til det militære anlegget. Herifra gikk vi de om lag 13 kilometerne på månebelyst grusvei inn til DNT Oslos hytte, Snøheim. Turen tok i underkant av tre timer og når vi kom frem hadde klokken blitt nærmere halv ett. Flere av oss hadde kommet rett fra jobb så første prioritet var å få opp teltene og komme seg i posen.
Turisthytten Snøheim.
Da vi våknet morgenen etter var bakken i forteltet dekket av snø, men utenfor skinte solen. Klokken var rundt syv, så det var bare å få i seg litt frokost, pakke ned det ene teltet og gjøre seg klar til avmarsj. Vi var avgårde like etter åtte og det fine været vi hadde hatt tidligere hadde nå endret seg til en blanding av snø og tåke. Ruten var meget godt merket, nesten altfor godt, da det var flere T’er på hver side av de allerede eksisterende stolpene man kan følge helt til toppen.
På vei inn mot Snøhetta. Været ble gradvis dårligere.
På vei opp ble været gradvis dårligere, og da vi hadde passert Istjørni på vår venstre side og nærmet oss 2000 høydemeter kom vinden over kanten. Det er deilig å kjenne at man er til fjells, men man var samtidig glad for at man akkurat nå kun er på en kosetur og ikke henger i tau. Et gjeng klatrere vi møtte litt høyere opp hadde nemlig prøvd seg på traversen, men måtte innse at været hadde seiret, og var på vei ned til Snøheim igjen.
En rask lunsj underveis.
Det gikk ikke veldig raskt oppover den i utgangspunktet lette ruten; planen var å rekke bussen klokken halv to fra Snøheim og tilbake til bommen, men i og med at ingen av oss hadde vært på Snøhetta tidligere var trangen til å nå toppen større og bussturen fikk andreprioritet.
Obligatorisk toppbilde.
Espen «på toppen».
Vi nådde toppen og fikk tatt de obligatoriske toppbildene samt hevet i oss noen safari-kjeks, før nedturen begynte. På vei ned møtte vi 75 damer fra Trondheim på vei opp. Takk for at vi startet tidlig. Skydekket lettet da vi nærmet oss det flate platået mot Snøheim, og den trege nedstigningen som følge av snøfallet ble raskt erstattet med tanker om en kald halvliter på Snøheim.
Været lettet på vei ned igjen.
Alt i alt brukte vi 3,5 timer opp og ca 2,5 timer ned, men dette var jo en kosetur.
Snøheim i idylliske omgivelser.